Jeg har sittet i 3 uker og tenkt at jeg skulle vært Sosialantropolog. Å studere lærere og lærerværelse må være tidenes oppgave. Det er nesten umulig de første 2 ukene å komme innpå noen i det hele tatt. Der har de faste plasser (jeg fikk nesten kjeft da jeg satt meg på feil bord), de har faste kopper (slik de har i "Etaten" på tv) og mange er sure og bitre på livet. Man må i alle fall ikke være inkluderende med nye mennesker. Her har det vært slik og slik skal det være.
Jeg har sittet der da, som om jeg har studert baktaman-stammen på Ny-Guinea, og flyttet meg nærmere og nærmere målet for hver dag. Det har nesten vært som om de har snakket et annet språk enn meg og at jeg måtte lære alt på nytt.
Etter uke 2 satt jeg ved et bord en dag. Plutselig var det noen som henvendte seg til meg. Spurte hvem jeg var og om jeg trivdes. Sakte men sikkert ble jeg godtatt på ett av bordene. Det har forsåvidt vært en jobb og sitte der og nærme seg, sakte men sikkert.
Så skjønner jeg det. De er lei av vikarer som løper inn og ut. Det er mye gjennomtrekk. Jada, greit nok det, men jeg har jobbet i Manpower en stund og vært mye vikar... Jeg har aldri blitt møtt på denne måten.
Jeg sitter ved bordet. De klager. Klager veldig mye. Mye arbeid, sier de. Bundet tid. Skikkelig sinna på bundet tid og møter. Jeg har jobbet i det private (som sikkert mange av dere andre har gjort) og det å jobbe fra 8 til 4, hver dag, er helt normalt for meg det. Det er det som er arbeidstida liksom. Det at det er bundet tid, ser jeg bare på som positivt. Alle ser på meg. Ikke særlig populær nå. Kanskje på tide å trekke seg tilbake...
Neida, det er positive lærere og det er sikkert fint på et lærerværelse. Men dere: Husk hvordan det er å være ny. Det koster ikke så mye å smile til noen man møter i døra. Og dere: Vi har selv valgt å være lærere.
Jeg skjønner etterhver at det sikkert har vært en overgang for de som har jobbet som lærere i 30 år og plutselig få bundet tid. Det er anderledes. Det klages vel på andre arbeidsplasser også.
Jeg skal huske dette om 30 år, når jeg blir irritert når noen har tatt koppen det står Trude på og sitter på min plass på lærerværelse.
Om meg
- Trudes blogg
- Jeg er 34 år, samboer med Embret og mamma til Albin 3 1/2 år. Vi bor på Oppsal i Oslo og trives godt her. Opprinnelig er jeg fra Kongsvinger, men har bodd litt her og der siden videregående. Mest her da. Frankofil etter å ha bodd i Dole, Jura og litt i Paris.Er utdannet fotograf og vært frilanser i endel år. Nå engasjert i VarnerGruppen mens jeg studerer ved HIT. Læreryrket er morsomt og utfordrende.
2 kommentarer:
Ja, så har verden ikke gått framover likevel. Jeg husker godt for snart 20 år siden at jeg satte mine usikre ben inn over dørterskelen på læreværelset (det het det den gangen). Jeg kom også til å sette meg ved feil bord. Gjennom stirrende blikk skjønte jeg at noe var galt, og via et nærmest usynlig nikk ble jeg geleidet vekk fra plassen. Dette var et mannfolkbord og gikk under navnet "dashbordet". De snakket bare bil. Kanskje like greit at skjebnen sto meg bi og geleidet meg over mot andre horisonter.
Ja, lærer klager mye. Det er mange som gir uttrykk for at deres tilværelse er så spesiell og ikke lik andres. Underlig det der. Hvordan kan de vite det når så få har vært ute i andre yrker?
Utrolig bra innlegg, og så sant så sant. Skolen der jeg jobber er øvingsskole og vi har et bra miljø. Det er stadig nye studenter innom året rundt, men jeg vet ikke om de oppfatter miljøet som like bra som vi "ansatte" gjør!? Vi har snakket mye om dette å ta imot nye etc. og rektor har fokus på det. Har du noe imot at jeg legger innlegget ditt inn på skolens server slik at de som ønsker kan lese det? Jeg synes det skildrer veldig godt hvordan "vi" ikke bør være... Jeg har også hørt flere historier fra skoler i Drammensområdet der det er egne bord for lærerne og egne for assistenter og SFO-personalet. Hjelpes... Så jeg føler meg ganske heldig som får sitte mellom lærerne i sofaen på PERSONALrommet, som det blir kalt hos oss!!!
Legg inn en kommentar